Institutt for lingvistiske fag (ILF) ved Universitetet i Oslo er ansvarlig for arrangering av autorisasjonsprøven i tolking. Autorisasjonsordningen for tolker og tolkeprøven ble vedtatt gjennom en kongelig resolusjon i 1997.

Autorisasjonsordningen har som hovedmål å sikre grunnkompetansen i tolking i offentlig tjenesteyting. Ferdighetene som blir evaluert ved autorisasjonsprøven er imidlertid også aktuelle ferdigheter for tolking i andre sammenhenger, for eksempel tolking i næringslivet, for diplomater og lignende.

I følge forskriftene stilles det 2 krav for å kunne få bevilling som statsautorisert tolk fra Kommunal- og regional departementet (KRD):

1) Tolken må ha fylt 20 år.
2) Tolken må bestå autorisasjonsprøven i tolking, som omfatter både en skriftlig og en muntlig del.

Autorisasjonsprøven i tolking er en kunnskaps- og ferdighetstest. Bedømmingen av hver kandidats prestasjon skjer på grunnlag av faste kriterier for ferdighetene en mener en tolk må ha for å kunne tolke tilfredsstillende.

I begge deler av tolkeprøven testes kandidatene i et bredt spekter av språkfaglige og tolkefaglige områder. De som klarer prøvens oppgaver etter kriteriene som er nedfelt i sensorveiledningen og som sensorene må forholde seg til, består autorisasjonsprøven og kan søke KRD om bevilling som statsautorisert tolk.


SKRIFTLIG PRØVE

Den skriftlige delen av autorisasjonsprøven betraktes hovedsakelig som en silingsprøve for å finne ut om kandidaten har de nødvendige allmennspråklige ferdigheter og gode kunnskaper i fagterminologien som en tolk i offentlig tjenesteyting bør beherske.

Per i dag består den skriftlige prøven av 3 deler: allmennspråk, fagterminologi og realia.


Allmennspråklig del

Erfaringene fra autorisasjonsprøven hittil viser at svært mange tolker mangler helt grunnleggende allmennspråklige ferdigheter. Ofte er de svake i rettskriving og grammatikk, spesielt i det tolkespråket som ikke er deres første språk eller morsmål.

Det er derfor at det i 2000 ble innført regelen om at kandidatene må oppnå minst 75% rett svar på den allmennspråklige delen av skriftlig prøve for å kunne få de øvrige deler av sine skriftlige besvarelser rettet. Den allmennspråklige delen av skriftlig prøve består av ord og uttrykk på begge tolkespråk som skal oversettes i kontekst og korte tekster på begge tolkespråk som skal oversettes i sin helhet.


Fagterminologi-delen

Hensikten med den fagterminologiske delen av skriftlig prøve er å undersøke om kandidatene behersker tilstrekkelig fagterminologi på de aktuelle områdene, slik at det bl.a. ikke er nødvendig for dem å slå stadig opp termer i ordbøker eller ordlister når de er ute på tolkeoppdrag. Termene som gis på autorisasjonsprøven er alle av den typen som en tolk kan møte ute på arbeid. Derfor må tolken kunne gi en kort og dekkende forklaring av hva termen på det s.k. kildespråket betyr når det ikke finnes en nøyaktig tilsvarende term på språket det oversettes til dvs. målspråket. Forutsatt at kandidaten har gode allmennspråklige ferdigheter er det denne delen av autorisasjonsprøven som er ofte den mest utfordrende, og hvor forberedelser til prøven blir mest omfattende.

De aller fleste som går opp til autorisasjonsprøven vil imidlertid oppleve at det forberedende arbeidet i oversettelse av fagterminologi er noe som kommer til stor nytte når de er ute på tolkeoppdrag. Blant annet blir kandidatene utfordret til å systematisere fagterminologien på de ulike fagområdene og lage egne termlister som de kan også bruke i det daglige tolkearbeid.


Realiadelen

Den såkalte realiadelen av skriftlig prøve er også terminologi-relatert, men i denne delen vil kandidaten måtte utdype sine svar om samfunnsordninger og sammenligne forhold i Norge med forholdene i tolkespråkslandet/-området.


MUNTLIG PRØVE

Det er den muntlige delen av autorisasjonsprøven som er selve prøven i tolking, og den består av 2 deler.

Den muntlige prøven er en eksaminasjon i konsekutiv tolking. Hensikten med den er å finne ut om kandidaten behersker kunnskapene og ferdighetene som er nødvendige for raskt og sikkert å overføre det som blir sagt på det ene tolkespråket, til det andre på en måte som gjenspeiler originalutsagnets innhold og stilnivå. Både de verbale og non-verbale uttrykkene skal formidles under tolkingen, og siden det dreier seg om konsekutiv tolking, vil kandidaten måtte ha gode lytte- og konsentrasjonsevner og beherske en adekvat notatteknikk.

Det legges bl.a. vekt på at kandidaten kan notere på en diskret måte og senere bruke notatene slik at de er til hjelp under tolkingen for å huske og hente frem fra hukommelsen de ideene eller meningene som samtaleparten eller taleren nettopp har uttrykt. Dette forutsetter vanligvis at kandidaten ikke prøver å notere alt som blir sagt, men har i stedet utarbeidet et effektivt noteringssystem med nøkkelord, symboler, piler og lignende. Dessuten må kandidaten vise kjennskap til tolkeprofesjonens yrkesetikk og tolke i samsvar med denne.


Del 1: Tolking av dialoger (samtaler)

I den første delen av muntlig prøve må kandidaten tolke to samtaler mellom en norsktalende fagperson og en minoritetsspråklig klient. Det legges både språkfaglige og tolkefaglige kriterier til grunn for evaluering av kandidatens tolkeprestasjon. Viktige kriterier for bedømmingen vil være for eksempel:

- i hvilken grad innholdet blir overført nøyaktig og stilnivået samsvarer med originalen,
- om tolken bidrar til eller hemmer flyten i kommunikasjonen mellom samtalepartene,
- om og hvor ofte tolken stiller oppklarende spørsmål når det er behov og på hvilken måte disse stilles.
- Kandidaten må også beherske en adekvat notatteknikk.

For evaluering av den muntlige prestasjonen er det utarbeidet et omstendelig system for kvantifisering av kandidatens resultater. Blant annet gis det poeng for alt som er nøyaktig oversatt, og det trekkes poeng for feil eller mangler i oversettelsen.

I sensorenes bedømming av hvorvidt kandidatens tolking er nøyaktig eller ikke legges det ikke bare vekt på overføring av den rene faktainformasjon, men også på kandidatens beherskelse av språkets grammatikk og uttale og evnen til å gjenspeile originalutsagnets stilnivå. Dessuten får kandidaten en tolkefaglig karakter basert på en rekke kriterier for god tolketeknikk og tolkeetikk.

Det tolkefaglige resultatet og det språkfaglige resultatet legges da sammen for å komme frem til kandidatens gjennomsnittlig prosentskåre på oppgaven. For å kunne bestå den første delen av muntlig prøve må kandidaten oppnå et gjennomsnittlig resultat på minst 85%. Dette resultatet kan sammenlignes med karakteren B på universitetets nye skalaen for bokstavkarakterer.


Del 2-A: Tolking av monologer (taler, vitneutsagn o.l)

Kandidater som lykkes i den første delen av muntlig prøve, får anledning til å avlegge den andre delen. Som regel er dette mellom 1/3 og halvparten av de som går opp til den første delen.

I den andre delen av muntlig må kandidatene tolke en tale eller annen type monolog på begge tolkespråk, og tolkingen skal skje konsekutivt. For mange tolker i Norge er denne en ny type oppgave som de har lite erfaring med, og derfor må de forberede seg godt til den. Hensikten med oppgaven er ikke å bedømme kandidatens ferdigheter som konferansetolk eller lignende, men å sjekke ut om kandidaten er i stand til å tolke litt lengre sekvenser uten å måtte avbryte taleren til stadighet for å tolke, be om gjentagelser eller stille oppklarende spørsmål.

Monologen blir delt opp slik at lengden på sekvensene som skal tolkes er rimelig i forhold til det som vi ønsker å teste. Disse sekvensene er imidlertid noe lengre enn replikkene i samtalene i del 1 av muntlig prøve.

For å kunne klare denne oppgaven er kandidaten nødt til å notere, og det er her behovet for å ha en adekvat notatteknikk kommer mest til synet. Kandidater som ikke har lært å lytte aktivt til det som blir sagt og analysere det fortløpende, for så kunne notere med nøkkelord og symboler, kommer alltid til kort med denne oppgaven.


Del 2-B: Spørsmål angående yrkesetikk/tolketeknikk

Den muntlige prøven avsluttes med en kort eksaminering i sentrale spørsmål om tolkeetikk og tolketeknikk, som både stilles og besvares muntlig. De heldige kandidater som klarer begge deler av muntlig prøve kan da søke KRD om bevilling som statsautorisert tolk.

Som kjent er strykprosenten blant kandidater til autorisasjonsprøven meget høy. Noen tror at dette skyldes at prøven er for vanskelig eller kravene for å bestå for strenge. UiO tror imidlertid at det kan like mye skyldes det at for mange tolker undervurderer hvor store kunnskaper og gode ferdigheter som kreves for å kunne tolke forsvarlig. Samtidig er det mange virksomme tolker som har helt urealistiske oppfatninger av sine egne språk- og tolkeferdigheter, slik at de tror de vil prestere mye bedre i en tolkesituasjon enn det som faktisk er tilfellet.

Mer informasjon om autorisasjonsprøven i tolking finnes på følgende internettsider:
http://www.hf.uio.no/ilf/studier/tolking/tolkeautorisasjon
http://folk.uio.no/dianem

Kilde: HiO, Trans 1100 - 11.10.04.